Mi kaupir øl ti han!

Så er vi komne til ein av desse fattige småbyane i sør vi var sterkt frårådde å overnatte hjå private i. Her finst ingen lojalitet overfor solbrente europearar i kvite dollarglis, er vi fortalt. Men vi likar å sprenge grenser og har enda opp hjå Kevin i Little Rock, Arkansaas. Han arbeider som ballongførar og er i oppstartsfasen som eigedomsspekulant i fattigstrok. Han har levd på flaskepant i Noreg og sykkeltransport i Danmark. Bilen går på vegetabilsk olje og hønene i hagen sikrar frukost kvar morgon.  Men vi klagar null, som vanleg. Vi har fått kjempegod middag og herlege senger. Av viktige norske tradisjonar har vi forsøkt å lære bort deikkeleiken Aldri aldri, og fortalt at vi sjeldan pratar med framandfolk med mindre vi er pære fulle. Nash er som vanleg stormforelska i hunden og katta, Marianne er i abstinens over mangel på tråldlaust nett, og greier dermed å undertrykke intens frykt for alt som er firbeint. Dei siste restene etter Isaac er elles i fred med å lette, og etter ei heller regntung natt skin sola atter over dei amerikanske slettene.

Kevin i musikalsk positur